Herlige lille gutten vår

Du vesle fugleungen min
Den lubne skjønne kroppen din
Med de små rare klærne på
Og foten din med tærne på
Og hånden din og armen din
Og lukten din og varmen din
Er som et kjempemesseig hav
Din mor kan øse lykke av

Men uten kamp og uten slag
Skal jeg gi slipp på deg en dag
Hvor min du er -allikevel
Skal du bli stor og bli deg selv
Nå kan jeg bare pleie deg
Og elske deg og eie deg
Og leke med deg og ta i deg
Og være bunnløst glad i deg

Men når du selv om litt blir stor
Så vil du si: "Nei, æsj da mor! "
Og selvsagt har du rett i det
Det finnes ikke vett i det
Og så en dag om femten år
Skal denne bylten uten hår
Som sutter sine egne tær
Si: "Mor, så gammeldags du er"!

Og ser du mitt fotografi
Så vil du le av det og si:
"Tenk dette her er mor og far
Å, gid så rare dere var! "
Hva sorger det vil volde meg
I strid for å beholde deg
Hva kamp det enn vil skape meg
Så vil jeg sikker tape deg...

Vi snakker sammen uten ord
For selvsagt sjønner jeg, din mor
Allverdens rare gurglelyd
Jeg legger munnen form av fryd
Mot nakkegropens myke skinn...

Å, vesle fugleungen min!