Onsdag kom til slutt og vi gjorde oss klare for avreise.. Altfor mye baggasje så klart..
Mor og far kjørte oss til flyplassen - det var stille i bilen...tårene trillet allerede da :'(
Vi kom til Gardermoen og måtte si hadet til far i bilen - det var tøft. Ludvig skjønner ikke stort av dette, men vi skjønner jo alt. Det var rett og slett vondt.
Etter innsjekk gikk vi mot sikkerhetskontrollen, og da for å si hadet til mor...nok en gang en vond opplevelse. Det var så utrolig vondt, og ingenting å si for å gjøre det bedre... Ludvig skjønte ingenting - og det endte med storgråting fra han. Jeg ville jo aller helst gråte høyt jeg og, men prøvde å beherske meg. Tårene fosset, men til slutt måtte vi bare gå...
Vi vinket til mor gjennom hele sikkerhetskontrollen - og da vi var gjennom - ja da var hun borte. Og det var vondt. Jeg gråt og vaktene lurte på hvorfor....
Mette, Anders og Victoria kom også for å si hadet til oss! Veldig koselig selvom jeg kanskje ikke fikk sagt det da... ;)
Kathrine og Vincent ble med helt til gaten - det var godt.
Gutta fikk lekt sammen, vi fikk pratet. Ved gaten var det tid for nok en avskjed - vi gråt og vinket helt inn på flyet - og flyvertinnene lurte på hvorfor :(
Vi fikk installert oss på flyet - og tårene trillet da vi lettet....
Flyturene gikk veldig bra. Til Frankfurt var Ludvig helt propell, tiden på flyplassen gikk fort. Neste flytur gikk også veldig bra - Ludvig var veldig våken til å begynne med, men innerst inne veldig trøtt. Han lekte, spiste og drakk litt, og når klokka nærmet seg midnatt var han så sliten at han ikke visste hva han ville. Han gråt en liten stund før han sloknet. Han fikk ligge på 2 seter (flaks for oss) med hodet på mitt fang. Han sov utrolig godt, liggende på dynen sin som vi hadde tatt med hjemmefra!
Jeg sov ikke veldig godt, men det viktigste var at han sov godt :)
Etter syv timer ble det en del turbulens så han måtte opp i selen sin - da våknet han dessverre. Hadde det ikke vært for turbulensen hadde han nok sovet i ihverfall 8 timer :)
Men etter å ha våknet litt kom humøret, og litt mat og flåklypa så skulle vi lande.
Han taklet den lange reisen utrolig bra - han var eksemplarisk!
Etter å ha hentet baggasje, gikk vi til taxi - og etter 5-10 min i taxi segnet han om mellom oss. Da var han sliten!
Torsdag kveld ble brukt til å finne oss til rette, spise på foodcourt med nye naboer, skravle og hente krefter.
Vi var ganske slitne etter en lang reise.
Fredag vekket vi Ludvig litt før kl 13...så litt på halv tolv er jo døgnet ;)
Dette var selve reisen - det tøffeste jeg har gjort - men håper det er gull verdt i det lange løp.
Jeg har fortsatt vondt i magen - jeg gråter fortsatt.
Savnet kommer alltid til å være der, men jeg må prøve å leve livet her nede - da går tiden så mye fortere!!
Jeg tenker på dere hjemme, spesielt dere mor og far!! Savner dere så masse!
***
